Hus & Hjem
Norsk håndverk, bygdeliv og menneskene bak begge – siden 2019
Tretti års arbeid, ryddet bort for ni parkeringsplasser. Gudrun Pedersen (72) har til oktober på å tømme et verksted hun har leid i tretti år – de siste håndlagde kattekurvene går nå med 55 % rabatt.
Gudrun Pedersen (72) i hjørnebutikken i Kongsvinger der hun har leid og sydd i tretti år. Den rives i oktober.
Kort fortalt: «Jeg legger ikke ned. Jeg blir lagt ned.» Banken på hjørnet i Kongsvinger har kjøpt bygget ved siden av – det Gudrun Pedersen har leid og sydd i i tretti år. Reguleringsplanen kommunen har fått inn, viser ni parkeringsplasser og en liten grøntøy. Mannskapet kommer i begynnelsen av oktober. Inne står litt over fire hundre kattekurver – de fleste sydd gjennom hennes siste vinter ved maskinen, og noen få hun laget til seg selv for mange år siden og aldri tenkte å selge. Alt går nå med 55 % rabatt, fordi det ikke finnes noe sted igjen å ha det.
Halve butikken ligger allerede i esker. Det gamle strykejernet i støpejern som mormora hadde med seg fra Sverige, ligger pakket i et oppvaskhåndkle ved døra. Tre tiår med bomull – safran, plomme, kull, brent oransje – tas ned fra bakveggen, én bolt om gangen.
Det siste hun laget der inne, var ikke tepper. Det var kurver.
«Jeg jobbet med dem hele vinteren», sier hun. «Smått sying sliter på øynene etter et par timer, og en kurv er stort, tilgivende arbeid. Det var aldri meningen at de skulle bli det siste. Det bare ble sånn.»
Brevet kom i februar, på bankens brevpapir. Hjørnet hadde skiftet eier om høsten – bygget hennes, tomta bak, alt. Filialen trenger en kjørefil for bil og et sted der kundene kan sette fra seg bilene. Leiekontrakten hennes går ut 30. september.
«Ni plasser», sier hun. «Det er det det kommer ned til. Ni plasser og litt busker, og tretti år må ut av det bygget for å gjøre plass til dem.»
Parkeringsrutene er allerede tegnet opp. De oransje linjene krysser plassen, løper opp til veggen på Gudruns bygg, og stopper der.
Hun protesterte. Hun skrev til regionkontoret to ganger og fikk det samme avsnittet tilbake begge gangene. Hun reiste seg på innbyggermøtet i mars og sa sin mening foran førti naboer. Det hun ba om til slutt, var lite: én vinter til i bygget, så skulle hun gå stille om våren.
«Entreprenøren er booket til oktober. Det var svaret», sier hun. «Alle var veldig hyggelige mot meg. Hyggelige, og så nei. Hver eneste gang. For dem er bygget en firkant på en tegning. Ikke én av de som tegnet den, har noen gang laget noe med hendene.»
Du kan ikke sy i et bygg som ikke finnes lenger. Og jeg er sytti-to – høyre tommel gir opp etter omtrent fire timer nå for tiden. Det gjorde den ikke før. Hvis jeg skal være ærlig, så kom dette. Banken satte bare en dato på det.
— Gudrun Pedersen, 72
Tidlig i august i Kongsvinger. Butikken lukter bomull, sedertre og en vedovn hun ikke kommer til å fyre i i år. Langs sideveggen står kurvene stablet fire rader dype – hver og en quiltet gjennom, hver og en med sitt eget motiv. Smulen, den trefargede katten, sover øverst på tredje rad, der hun har ligget siden åtte i morges.
«Jeg laget dem fordi jeg hadde lyst til å lage dem», sier hun. «De kan ikke bli med meg. Noen bør bruke dem.»
På tretti år har ingen penger kunnet kjøpe en. Hun laget dem aldri for å selge. Dette er første gang de er tilgjengelige for noen utenfor hennes eget kjøkkenbord – og den siste.
Femogseksti år, én maskin og en hylle med kurver hun aldri ville skille seg av med
Gudrun kaller seg ikke håndverker. Hun var bibliotekar – fire og tretti år med katalogisering på Kongsvinger bibliotek, pensjonist siden 2018. Sømmen er eldre enn jobben, og den overlevde den.
Mormor Margit kom fra Värmland i Sverige til grensebygdene i 1923, sju år gammel og uten et ord norsk. Det som fulgte med, i tillegg til moren og en trekoffert, var lappeteppetradisjonen – ull av utslitte frakker, bomull av melsekker, ett enkelt messingfingerbøl.
Det henger et fotografi på butikkveggen: en jente på åtte på en baktrapp sommeren 1961, med et stykke stoff over knærne.
«Hun la det i hendene mine og sa: du gjør ferdig det du begynner på, Gudrun, selv om det tar deg hele sommeren. Det tok meg hele sommeren. Det jeg lagde, var forferdelig. Hun hengte det opp i gangen sin likevel.»
Femogseksti år med kvelder og lørdager fulgte. Bibliotekhøyskolen. To barn, Anne og Per. Ett og førti år gift med Arne, og så morgenen i 2017 da et hjerteinfarkt tok ham.
«Jeg fortsatte å sy etter at Arne var borte. Stoff spør deg ikke hvordan du har det. Det var verdt veldig mye det året.»
Messingfingerbølet sitter på høyre hånd hver morgen.
Det fulgte mormora mi til graven. Det kommer sannsynligvis til å følge meg også. Slik vet du at noe ble laget ordentlig.
— Gudrun Pedersen, om bestemorens fingerbøl
Gudrun ved maskinen, i ferd med å sy quiltemønsteret rundt en kurvdel. Messingfingerbølet på høyre hånd kom over grensen fra Sverige i 1923 og ble gitt videre til henne sommeren 1961.
Kurvene begynte for omtrent tretti år siden – én her, én der, til folk hun kjente. Et sted rundt ni hundre av dem, etter hennes eget anslag. Hver eneste sydd fra start til slutt av henne. Ikke én ble noen gang solgt.
Det begynte med en fremmed på høstmarkedet i Kongsvinger. Gudrun hadde lagt ut tepper og løpere, ingenting annet. Kvinnen spurte om hun noen gang hadde laget noe til et vaskerom.
«Hun fortalte at skittentøyskurven hennes var den styggeste tingen i hele huset», sier Gudrun. «Det hun ville ha, var noe som så ut som det hørte hjemme der det sto.»
Gudrun sydde en den uka. Da kvinnen kom for å hente den, ble hun stående i døråpningen og sa ingenting et øyeblikk.
«Så sa hun at hun ikke var sikker på om hun ville legge skittentøy i den. For pen til å stappe i et hjørne, sa hun. Jeg har gått og tenkt på den setningen i tretti år.»
Hun bar aldri en ferdig kurv ut på et markedsbord. De gikk stille ut – til naboer, til hennes egne barn og barnebarn, til alle som beundret en så hardt at de gikk ut med den under armen.
«Folk sa det videre, slik de gjør her. Jeg har aldri annonsert noe i mitt liv. De fant veien ut døra selv.»
Fram til i år.
Hva som er annerledes med dem
Det er kattene som får folk til å stoppe. Det er måten de er bygget på som får dem til å beholde dem.
En kraftig bomullsblanding går rundt en fast vattert kjerne, og det hele går gjennom maskinen i Gudruns quiltemønster – rett rundt utsiden, ikke bare på den delen du tilfeldigvis ser på. Det er derfra vekten kommer. Du merker det i det øyeblikket du løfter en.
Sju motiver, alle fra den siste runden. Hvert ett quiltet fra bunnen av, hver katt kuttet og sydd på for hånd.
Ingenting på overflaten er trykt. Hvert øre, hver hale, hvert øye og hver værhår er en bit stoff hun har kuttet, lagt ned og sydd fast selv. Formene står litt opp fra underlaget. Dra en tommel over en, så kjenner du hvor hver katt begynner og slutter.
«De sprekker ikke, flasser ikke og vaskes ikke av», sier Gudrun. «De er sydd inn i stoffet – de er en del av det. Femogseksti år senere gjør hendene mine det fortsatt mens jeg tenker på noe helt annet.»
Den står rett opp i hjørnet av seg selv – tom eller full. Ingen trådring. Ingen plastramme. De quiltede veggene gjør jobben.
— Gudrun Pedersen, om hvordan de holder formen
Den delen betyr mer enn alt det andre. Den vanlige stoffkurven gir opp i det øyeblikket du tar tøyet ut – hankene faller innover, sidene synker sammen, en trist haug i hjørnet. Gudruns gjør ikke det. Med 40 cm i diameter og 50 i høyden rommer en ukens vask og står fortsatt når den er tom. Hankene er dobbelt lerret, forsterket med stingtråd der vekten drar. Og når en katt kommer først til den – og det gjør en – går hele greia i maskinen på kort, skånsom vask.
100 % håndlaget. Hver kurv er kuttet, quiltet, applikert og ferdigstilt av Gudrun alene – ingen samlebånd, ingen outsourcing, ikke ett par hender til.
Ekte quiltet konstruksjon. Bomullsblanding ytterst, vattert innside, quilting som går hele veien rundt utsiden. Den holder formen full eller tom i stedet for å legge seg sammen som en trykt kurv.
Applikerte katter, ikke trykk. Hver form er kuttet, lagt i lag og sydd på for hånd og står opp fra overflaten. Ingenting som kan flasse, sprekke eller vaskes av.
Selvstående konstruksjon. Står rett opp av seg selv, tom eller full. Ingen trådring, ingen plastramme – de vattere veggene gjør jobben.
Forsterkede hanker. Dobbelt lerret, forsterket med stingtråd i hvert belastningspunkt. Bærer en full vask eller en armfull pledd uten å henge eller løsne.
Romslig og enkel å holde ren. 40 × 50 cm – dyp nok til tøy, pledd, garn eller leker. Kan vaskes i maskin på kort, skånsom vask.
Alle motivene hun noen gang tegnet. Svarte katter, Kattemylder, Fargerike katter, Katter og blader, Koselig katt, Lesende katt og Sovende katt – alle fra samme maskin, i samme rom.
Den hun beholdt
Det er én kurv i stabelen som aldri var ment å gå.
«Lesende katt – den oransje på bøkene. Det er Oskar», sier hun. «Fire og tretti år satte jeg bøker på hyller for å leve av det, og så blir jeg pensjonist og ender opp med en katt som sitter på hver eneste en jeg åpner.»
Hun sydde den for fire vintre siden til sin egen lesestol, og der har den stått siden.
«Den går med resten. Det er ingen vits i å holde fast på bare én kurv.»
Én av dem har stått i samme hjørne i åtte år
Gudrun fører ikke mange lister, men hun husker menneskene. Det er en venninne to gater unna som fikk en for mange år siden.
«Begynte som skittentøyskurv. Nå er det strikketøyet hennes og de fineste teppene og alt barnebarna legger igjen. Åtte år senere er det det hardest arbeidende i det huset. Alle som kommer inn, spør om den. Det var hun som overtalte meg til å slippe dem ut i det hele tatt.»
«Det var alt jeg noen gang ville for dem», sier Gudrun. «Ikke noe du gjemmer unna fordi det er for pent til å røre. Noe du har framme fordi det virker.»
Håndarbeidet på nært hold: hver form kuttet, lagt i lag og sydd på det quiltede underlaget. Dra en tommel over, så kjenner du hver eneste.
Det som ligger i butikken er alt som finnes
Den siste kolleksjonen finnes på grunn av ni parkeringsplasser.
Som 72-åring flytter Gudrun til Gjøvik i slutten av oktober. Anne har hatt et rom klart i nesten to år. Det er ikke plass i det til maskinen, stoffboltene eller rammen.
«Noen ting tar du med deg. Noen ting gir du videre.»
Det er en annen grunn også, og hun kommer til den saktere.
«Det kommer ingen etter meg. Anne er sykepleier, Per bor i Bergen, og ikke ett av barnebarna vil bruke ti år på å lære dette slik jeg lærte det. Jeg bebreider dem ikke – det er ikke verdenen jeg lærte det for. Men det betyr at når det bygget går, er det slutten på det.»
Tretti år som pakkes i esker. Kurvene blir stående langs veggen til de er borte; varselet om riving henger allerede på døra.
Ettermiddagene går til pakking nå – mønstre, trådsneller, fotografiene fra veggen. Det som kom av maskinen i fjor vinter, er alt det noen gang blir. Det finnes ingen lærling, maskinen går på lager, og ingen tar mønsteret.
«Ingen kommer til å bruke tretti år på å lære å gjøre dette ordentlig», sier hun uten noen bitterhet. «Teppene fant noen til slutt. Jeg regner med at kurvene gjør det også.»
En butikk i Hamar spurte en gang om å selge dem for henne til 1 449 kroner stykket. Hun sa nei – det føltes aldri riktig. Nå, med et rivevarsel på døra og en dato i kalenderen, har hun gjort noe hun unngikk i tretti år: kuttet den summen med 55 %, ned til 649 kroner per kurv.
«Pengene er ikke poenget i min alder», sier hun. «Jeg vil heller at de havner i hus som bruker dem enn i en container på det hjørnet.»
Sara (23) er den som fikk dem på nett. «Jeg har aldri fått taket på noe av det der», sier Gudrun og ler. «Hun hadde det i gang før jeg var ferdig med kaffen.»
Hva folk sier
«Jeg snakket nesten meg selv fra det – den gamle kurven min fungerte fint. Den kom på en torsdag, og på søndag hadde den flyttet seg inn på soverommet der jeg kunne se på den. Jeg har sluttet å late som jeg skal gjemme den i et skap.»
«Du kan kjenne kattene. Det høres dumt ut til du har en foran deg – ørene og værhårene er ekte stoff som står opp fra overflaten, ikke blekk.»
Hvor du får tak i en
Sara, Gudruns barnebarn, satte opp butikken og pakker hver eneste bestilling som forlater Marlow Market Co.
Gudruns kurver selges gjennom Marlow Market Co., den lille nettbutikken barnebarnet Sara (23) driver. Det er det eneste stedet de ekte finnes. De har aldri stått i en butikk, og det kommer de aldri til.
«Sara styrer hver minste ting», sier Gudrun. «Jeg ville ikke visst hvor jeg skulle begynne.»
Betaling og frakt: alle vanlige kort, PayPal, Apple Pay og Google Pay. Bestillinger sendes innen 2–3 virkedager. Gratis retur i 90 dager.
En advarsel. Siden ryktet spredte seg, har kopier begynt å dukke opp på Amazon og andre markedsplasser. De fotograferes identisk. De er ikke hennes. De ekte kommer bare fra Saras butikk – bygget slik Gudrun har bygget ting i femogseksti år, med stoffformer sydd på og stående opp, ikke et flatt, trykt panel.
«Vi har fått langt flere bestillinger enn vi hadde planlagt for. Rivedatoen har ikke flyttet seg, så det som står på hyllene, er alt som finnes. Når butikken er tom, er det slutt – ingen etterfylling, ingen ny runde. Bestemoren min setter ikke opp igjen et annet sted.»
— Sara, Marlow Market Co.Kort fortalt
Dette er kurven du ikke vil ha stående i vaskerommet.
Det er med vilje. Gudrun har brukt femogseksti år på å lage ting som er ment å brukes hver dag og sees på mens du bruker dem. Myk nok til å bære, stiv nok til å stå der du setter den. Og hver ny person som kommer inn i rommet, stopper, lener seg fram og legger en hånd på kattene.
Smulen har tilbrakt sommeren med å sove i en ny kurv hver uke. Gudrun ga opp å flytte henne ut i juni.
I tretti år holdt hun dem for seg selv. Dette er de siste hun kommer til å lage.
Takk, Gudrun. 🧶
Ta en med hjem – med Gudruns egen 100 % pengene-tilbake-garanti
De bør bare gå til folk som blir glade for å ha dem rundt seg.
— Gudrun Pedersen
Sett den i vaskerommet, på soverommet, ved strikkestolen. Lev med den en stund. Hvis den ikke passer i huset – hvis du ikke elsker den – sender du den tilbake og får pengene dine igjen. Ingen spørsmål.
Siste runde – ingenting etterbestilles når det er borte. Sendes innen 2–3 virkedager. Gratis retur i 90 dager.
Ta en med hjem – kr 649 →Mer fra kundene
«Det plager meg at tretti år av en kvinnes arbeid ryddes bort for ni parkeringsplasser. Jeg kjøpte to. Jeg kan ikke stoppe en bank, men jeg kan holde et par av disse unna en container.»
«Den bærer alt ned til vaskemaskinen og alt opp igjen, og sidene har aldri foldet seg sammen på meg.»
Kongsvinger · august 2026
© 2026 · Alle rettigheter forbeholdt. · Om oss · Personvern · Kontakt
OFFENTLIGGJØRING: Denne siden er en betalt annonse. Eieren av dette nettstedet har en økonomisk tilknytning til produktene som vises her. Les hele returpolitikken før du bestiller. Kundenes beretninger beskriver enkeltopplevelser, og din egen kan avvike. Fotografiene er illustrasjoner – fordi hvert stykke er laget for hånd, vil varen du mottar variere noe.