De siste vokterne
Annonse
«Jeg vil heller at en gjerdesmett bor i det, enn at en rik mann ser på det.» Hvorfor en 72 år gammel trekunstner fra Appalachene gir bort sine siste håndskårne fuglehus langt under galleripris — før hendene hans gir tapt for godt.
Hver vår, i hager over hele landet, leter tusenvis av kjøttmeiser, gjerdesmetter og spettmeiser etter et sted å oppdra ungene sine — og finner ingenting. De gamle gjerdestolpene er borte. De døde trærne er ryddet bort. Og det skrøpelige fuglehuset fra hagesenteret sprakk opp allerede den første harde vinteren.
Fuglene som holder hagene våre fri for bladlus og mygg, får stadig færre steder å bygge rede. Hulerugende sangfugler er avhengige av en bestemt type tilholdssted: tykke vegger, en liten, tørr inngang, et gulv som drenerer vann. Slike steder fantes tidligere i millioner i gammelt trevirke. I dag er de fleste borte, og det som har tatt over — en boks av limt kryssfiner til rundt 150 kroner — går i oppløsning før den andre sesongen.
De gamle ansiktene som en gang vaktet over hver fjellhage
Oppe i Setesdalsheiene har familier skåret ansikter i tre i over hundre år. De kaller dem treånder, grønne menn, eller ganske enkelt voktere — gamle ansikter med hette og et skjegg av utskårne blader, satt inn i en gjerdestolpe eller et dødt tre for å våke over landet. Delvis folkekunst, delvis overtro, og fullstendig vakkert.
Nesten ingen skjærer dem lenger. De som kunne håndverket, er borte. Med unntak av én låve utenfor Valle i Setesdal, hvor en 72 år gammel mann har skåret dem for hånd i 44 år.
Mannen som finner ansikter i død eik
Sivert Haugen har skåret ut mer enn 3 000 av dem. Hver eneste én fra ett enkelt trestykke — ingen lim, ingen skjøter, ingen er like. Verkstedet hans er en ombygd tobakkslåve, kanskje tolv meter på den lange siden, mørkt bortsett fra ett vindu mot sør og en klemlampe over arbeidsbenken. Lind og valnøttre står lent mot hjørnet, kappet og stablet for å tørke i to fulle år før han rører dem. Gulvet har fem centimeter med sedersponer. Hele stedet lukter som en blyantspisser.
Han arbeider med brillene nede på nesen, vender et trestykke under lampen og venter. Han skisserer ikke først. Han måler ikke ansiktet. «Jeg bestemmer ikke ansiktet,» sier han, uten å se opp fra treet. «Åringene i veden viser meg hvor nesen skal være. Jeg tar bare bort det som ikke er ham.»
Det som kommer ut av trestykket, er et fuglehus. Den åpne munnen er inngangen. Den overhengende hetten er et regnskur. Og i motsetning til boksen fra hagesenteret, er en av Siverts voktere bygget for å overleve mannen som skapte den.
«Et fuglehus som aldri huser en fugl, er bare et dødt ansikt på en vegg.»
Hvorfor fuglene faktisk velger husene hans
Spør Sivert hvorfor en kjøttmeis velger ett hus over et annet, og han vil ikke snakke om hvordan det ser ut. Han vil snakke om hvordan det er bygget. Etter 44 år med å se fugler flytte inn og ut av arbeidet sitt, vet han akkurat hva som holder et kull i live — og det handler om seks ting han gjør som en fabrikk aldri vil gjøre.
Hva som skiller en Haugen-vokter fra andre
- Bygget i ett stykke. Skåret ut av ett massivt trestykke. Ingen limt skjøt som sveller, sprekker og gir etter en våt vår — slik kryssfinerbokser gjør, ofte med et reir fortsatt inni.
- Sangfuglmunnen. Den åpne munnen er skåret til rundt 3,8 centimeter — stor nok for kjøttmeiser, gjerdesmetter og spettmeiser, men for liten for stær, skjærer og rovdyr som plyndrer reir.
- Den overhengende regnhetten. Den dyptskårne hetten stikker ut over inngangen som en markise. Regnet renner ned ansiktet og av haken — det kommer aldri inn i reiret.
- Det skjulte dreneringshullet. Det andre lille hullet under skjegget er ikke bare dekorasjon. Det drenerer ut vann som kommer inn, og lar varm luft slippe ut i julivarmen.
- Den massive tremassen. Tykke, solide vegger holder på varmen i reiret gjennom en aprilfrost, og forblir kjølige i høysommeren. Sivert kaller det «en termos for egg».
- Den levende patinaen. Ubehandlet grånes treet til en myk sølvfarge over årene og blir en del av hagen — i stedet for å flasse og skalle av som en malt boks.
Det ene leddet som bærer et helt livsverk
For to vintre siden nådde artrosen basisen av høyre tommel — akkurat leddet som styrer kniven. Han kan fortsatt forme et trestykke grovt. Det han ikke lenger kan gjøre, er finarbeidet: rynkene i øyekroken, de femti små snittene som forvandler en treklump til et ansikt som ser tilbake på deg.
«Styrken er ikke problemet. Det er stødigheten,» sier han. «Jeg setter spissen der øyelokket skal være, og tommelen min holder ikke linjen.» Legen hans sa rett ut at det ikke kommer tilbake.
Det er 61 ferdige fuglehus igjen på tørkehyllen. Hyllen pleide å romme hundre stykker samtidig, fylt opp to ganger i året. Når disse 61 er borte, kommer det ikke flere.
«44 år med ansikter, og jeg er nede på de siste av dem.»
Hvorfor han satte prisen så lavt at barnebarnet grimaserer
Kunsthåndverksgalleriene i Oslo ville betalt Sivert rundt 2 000 kroner per stykk. Samlere kjøper ansiktene hans for å henge dem innendørs, på en vegg, der ingen fugl noensinne vil bruke dem. Det er den ene tingen han ikke kan tåle.
Så han satte prisen på disse siste 61 langt under gallerinivå, med vilje, på én betingelse han ikke kan tvinge igjennom, men likevel håper på: at de kommer utendørs, inn i en ekte hage, og at en kjøttmeis til våren oppdrar et kull inne i munnen på en av hans voktere.
«Jeg kunne bedt om mer. Alle sa jeg burde,» sier han. «Men penger var aldri poenget. Jeg vil at de skal være utendørs, og huse fugler, før jeg stopper.» Han selger ikke ut et livsverk. Han overrekker det til folk som faktisk vil bruke det.
Mens de siste 61 fortsatt er tilgjengelige:
Se hva som er igjen på hyllen Sjekk tilgjengelighet →
Hva folk sier
Menneskene som tok med seg en av Siverts voktere hjem
★★★★★
«Det kom tyngre enn jeg forventet — man kan merke at det er ett massivt trestykke, ikke en skrøpelig boks. Hengte det på lønnetreet i april. I mai hadde vi en gjerdesmett-familie som bodde i munnen. Barna mine kalte ham Bestefar Eik.»
★★★★★
«Jeg har kjøpt tre fuglehus fra Amazon, og alle falt i stykker. Dette er noe helt annet. Utskjæringen er utrolig — man kan se merkene fra verktøyet. Det ser ut som det vokste ut av treet.»
★★★★★
«Jeg ga en til faren min på 80-årsdagen hans, og han fikk faktisk tårer i øynene. Det er en historie bak den, et ekte menneske skapte den, og den kommer til å overleve oss alle. Den beste gaven jeg har gitt på mange år.»
Godt å vite
Spørsmålene folk stiller før de siste selges ut
Hvor kan jeg få tak i en?
Bare her, på denne siden. Siverts voktere selges ikke på Amazon, i butikker, eller gjennom noen markedsplass — barnebarnet hans satte opp denne ene siden for ham, og dette er det eneste stedet de siste 61 er tilgjengelige.
Hvor lenge vil de være tilgjengelige?
Bare så lenge de varer. Det er 61 ferdige fuglehus igjen på hyllen, og Sivert er ikke lenger i stand til å skjære flere. Når antallet når null, er det slutten — det kommer ikke noe nytt parti.
Kan jeg prøve en uten risiko?
Ja. Hver vokter kommer med en 30-dagers garanti. Hvis den ikke er alt du hadde forventet, kan du sende oss en e-post og returnere den — ingen spørsmål, ingen problemer.
61 igjen, og ingen flere kommer. Hvis en er ment for hagen din, er øyeblikket nå.
Sjekk tilgjengelighet Begrenset antall — håndskåret, unik i sitt slag
★★★★★
«Bilder gjør det ikke rettferdighet. Ansiktet har et rolig, våkent utseende — naboene mine stopper stadig ved gjerdet for å se på det. Og et par kjøttmeiser flyttet inn innen tre uker.»
★★★★★
«Å vite at det er ett av de siste han noensinne vil skjære ut, gjør at det føles som mer enn et fuglehus. Det er en del av et håndverk som er i ferd med å forsvinne. Jeg er beæret over å ha en.»
Merk: Denne artikkelen er et sponset innlegg og inneholder reklame. Produktene som er vist, er nøye utvalgt. Priser kan variere. Individuelle resultater kan variere; siden hvert stykke er håndskåret av naturlig tre, er små variasjoner i åring, farge og detaljer en del av det som gjør hver enkelt unik.