◇ ◆ ◇

Tråd & Tre

Historier om norske håndverkere

Reklameinnhold · 7 min lesning · Av Marte Sundby · 13. september 2026

«Sjøboden har vært i familien i tre generasjoner. Den nye eieren skal bygge om den til utleie.» Solveig (69) tufter sine siste dørmatter for hånd før loftet stenger for godt.

Solveig Berg i loftet på sjøboden i Åndalsnes. Bak henne står noen av de siste mattene som når å bli ferdige her.

Kort fortalt: Sjøboden Solveig Berg (69) har tuftet matter i siden 1994, bestefarens hus og hennes eget barndomshus, er solgt. De nye eierne gjør den om til et utleiested for turister, og loftet blir soverom. Hun må være ute innen den 30. neste måned. Det som ligger igjen på brygga er alt som noen gang kommer til å finnes i disse mønstrene. Hun tar ikke imot nye bestillinger etter det.

Loftet lukter garn og saltvann. Gjennom vinduet ser man ned på fjorden, og under bjelkene henger tau og gamle fiskeredskaper som har vært der siden bestefarens tid. På rammen foran henne ligger en matte hun holder på å fullføre, en bestilling til en kunde i Bergen.

Hun bruker en tuftenal av tre, en teknikk moren lærte henne som ung, til å presse ullgarn gjennom en stram bunnduk, tråd for tråd, til mønsteret vokser fram. «Det går ikke fort,» sier hun. «En matte tar meg én uke, om jeg er heldig. Men den holder i tjue år, så jeg tenker det er en grei handel.»

Hun har ført en liste over hvert ferdige par siden hun begynte. Den er ikke lang, hun har aldri hatt det travelt, men hver eneste linje har et navn og en dato ved siden av.

Hvorfor matter, og hvorfor i tre generasjoner

Solveigs bestemor tuftet fillematter av utslitte klær på samme loft på 1950-tallet, fordi ingenting gikk til spille på en fiskergård. Solveigs mor tok det opp igjen på 1970-tallet. Solveig selv begynte for alvor i 1994, da hun flyttet tilbake til Åndalsnes etter noen år i Oslo, og fant morens gamle ramme stående urørt i et hjørne.

Det som holdt henne i gang var ikke bare tradisjonen. Det var at en god dørmatte må gjøre noe som høres enkelt ut, men sjelden er det: den må tåle regn, sand, grus og hundeklør uten å gi etter, og samtidig se ut som noen har brydd seg om å lage den.

«En dørmatte som selges for lite, er som regel en matte som ikke er ment å vare. Mine er ment å stå ute i vår og høstregn i femten år og fortsatt se ut som noe.»

Hver matte tuftes for hånd, tråd for tråd, gjennom en stram bunnduk av jute og gummi.

De fem tingene som er galt med nesten alle dørmatter som selges i dag

• Trykt mønster i stedet for tuftet. Et trykt mønster ligger på overflaten og slites vekk på få sesonger under sko og vær. Solveigs mønstre er tuftet helt gjennom garnet, så fargen sitter til fibrene selv er slitt ned.
• Bunnduk uten ordentlig gummi. Billige matter glir på vått trapperøys og flislagte gulv. Solveigs matter støpes med en tykk, sklisikker gummibunn som legger seg flatt og blir stående.
• For tynt garn, presset flatt første regnvær. Solveig bruker et tett, kraftig ullgarn som reiser seg igjen selv etter å ha ligget vått under en regnfull uke.
• Farger som blør i regn. Billig fargestoff blør ut i første kraftige regnskur og misfarger steintrappen. Solveigs garn er farget før tufting med fargestoff som ikke slipper.
• Kanter som råkner opp etter en vinter. Den halvrunde formen krever en solid kantbinding. Solveig syr kanten to ganger for hånd, så den tåler å bli tråkket på skjått fra siden, år etter år.

Hva du faktisk får

Tuftingen sett på nært hold: hvert garnbunt er presset gjennom bunnduken enkeltvis, ikke lim.

• Mønster tuftet helt gjennom. Fargen går ned i selve garnet, ikke bare på overflaten.
• Tykk, sklisikker gummibunn. Legger seg flatt og blir liggende, også på glatte fliser.
• Kraftig ullgarnblanding som tåler regn, sne og gjørme og reiser seg igjen etter børsting.
• Dobbeltsydd kantbinding for den halvrunde formen, så kanten ikke råkner opp.
• Værbestandig fargestoff som ikke blør ut i regn eller i søl fra våte støvler.
• Lett å holde ren. Rist eller støvsug, og la den tørke flatt utendørs ved behov.

De fem mønstrene

Solveig gir mønstrene navn etter fargen på garnet hun har for hånden akkurat da. Hvert mønster tuftes i små partier, så når et parti går tomt, kommer det ikke tilbake i nøyaktig samme fargesammensetning.

De fem mønstrene, slik de ligger på brygga utenfor sjøboden. Av to av dem står det få igjen.

• Fjordkattene: katter i dypt blått og lilla mot mørk natt 6–8 igjen
• Ullkattene: katter i naturlig, ubårvet ullbeige 3 igjen
• Hagekattene: katter blant grønt lauv og vårblomster 7–9 igjen
• Høstkattene: katter i gresskarorange mot høstlauv 2 igjen
• Hjertekattene: katter i rosa og rødt med små hjerter 5–7 igjen

◇ ◇ ◆ ◇ ◇

Hva folk skriver tilbake

Hvorfor det tar slutt den 30.

Sjøboden har stått på samme tomt siden bestefarens tid, men den har aldri vært Solveigs egen. Den tilhørte en onkel, og etter ham en fetter, som lot henne bruke loftet mot en symbolsk leie så lenge familien eide bygget. Fetteren døde i vinter, og arvingene har solgt eiendommen til noen som skal gjøre den om til korttidsutleie for turister.

Hun har sett på andre steder å flytte rammen til. Et uthus hun leier hos en nabo er for fuktig for garnet. Et rom hjemme har ikke nok lys om vinteren. «Jeg er ikke sint på noen,» sier hun. «Huset trenger å tjene penger til de som eier det nå. Men jeg trenger et loft med riktig lys, og det finnes bare étt av dem for meg.»

«Jeg har tenkt på å lære det bort,» sier hun. «Men det er en teknikk som tar år å bli god i, og de fleste unge har ikke tid til å bruke en uke på én matte.»

Når mønstrene på brygga er borte, kommer det ikke noe nytt parti. Det er ikke en salgsformulering. Det er en flytteavtale.

Hver matte pakkes for hånd ved kjøkkenbordet, rullet inn i silkepapir.

Datteren Kari hjelper til med frakt når bestillingene høper seg opp. «Jeg trodde først hun overdrev da hun sa alt var håndlaget,» sier Kari. «Men jeg har pakket nok esker nå til å vite at hun aldri sender ut to matter som er helt like. Folk merker det, og de skriver tilbake og takker for det.»

En matte fra 2011

For noen år siden sendte en kunde i Kristiansand Solveig et bilde av en matte hun hadde kjøpt i 2011, blå og lilla, med tre katter langs kanten, fortsatt liggende utenfor inngangsdøren hennes. Fargene hadde bleknet noe i sola, men ikke én tråd hadde løsnet.

Solveig printet ut bildet og festet det på veggen ved rammen sin. «Femten vintre,» sier hun. «Det er akkurat det de skal klare.»

Spørsmål folk stiller

Datteren og barnebarna på besøk. Det var moren og bestemoren som ga henne rammen og teknikken.

Kort oppsummert

Hver eneste matte som fortsatt ligger på brygga har gått gjennom Solveigs hender på loftet i Åndalsnes. Tre generasjoner med samme håndverk, samme teknikk, samme utsikt over fjorden. Når de er borte, er det slutt.

Takk, Solveig.

Få den med Solveigs egen 30 dagers åpne kjøp

Legg matta utenfor døren din. Bruk den en måned, gjennom regn og skitne støvler. Hvis du ikke blir glad i den, send den tilbake og få pengene igjen. Ingen spørsmål stilt.

Flere kundeanmeldelser