Håndverksmagasinet
Tradisjon · Arv · Norsk håndverk
Legger ned verkstedet etter 40 år: Derfor må Reidars Rauland-vindspill vekk – for å gi plass til luksuriøse feriehus
I en stille krok av Rauland i Telemark har den pensjonerte blikkenslageren Reidar Haugen (73) i sju år formet lekne hagevindspill for hånd av gjenbrukt hvitblikk i et gammelt låveverksted. Nå er det slutt. Gården der verkstedet ligger, er solgt til en utbygger fra Oslo-området som gjør om eiendommen til et luksuriøst feriehusanlegg. Det trange huset Reidar deler med kona Solveig, har ikke plass til en loddebrenner eller en blikkenslagerbenk – så de siste av hans «Rauland-vindspill» må finne gode hjem før våren. Hvert eneste stykke er et håndformet unikat, bygget på femti års erfaring som blikkenslager. Sikre deg et ekte eksemplar før arbeidsbenken hans blir kald for godt.
En stille morgen i Rauland, Telemark – der blikk fortsatt har en sjel
Låveverkstedet måler knapt 32 kvadratmeter. Veggene er fulle av blikksakser, planeringshammere og loddebolter – verktøy med treskaft polert blanke etter tiår med bruk. En støpejernsovn tikker stille i hjørnet og tar av den kjølige morgenluften. Solveigs blå emaljekopp damper på arbeidsbenken. Luften lukter av loddetinn, emaljemaling og et snev av gammelt høy fra takbjelkene over.
Halvferdige rammer i forgrunnen, ferdige vindspill på rekke på hylla bak – hvert stykke går gjennom Reidars hender to ganger.
På benken: Reidars stolthet. Et par uferdige blikkfrosker som venter på å bli satt på en veltepetter (høyhjulssykkel). Ved siden av dem står små glass med emaljemaling – furugrønn, smørgul, brannrød til flosshatten. Reidar lar tommelen gli langs eikene i hjulet. «Ro på», sier han med et lite smil. «Det er det viktigste femti år i faget har lært meg. Har du det travelt, er det ikke verdt å gjøre. Folk i dag vil ha alt levert på to dager fra en app på telefonen. Men sånn bygger man ikke noe som fortsatt skal snurre i en hage om ti år. Sånn bygger man skrot.»
Han ser ut det lille låvevinduet der morgenlyset faller over den ryddede beitemarken. «Jeg snakker ikke ned de unge. Men vi har glemt hvordan man lager ting som varer. Et godt stykke blikk – former du det riktig, lodder det riktig, maler det riktig – overlever både meg, ungene mine og sikkert barnebarna deres også. Det har alltid vært min målestokk. Og nettopp derfor er hjertet tungt for tiden.»
Reidars «Rauland-vindspill» ute i hagen – selv en svak bris får hjulet til å snurre lydløst.
Derfor er de fleste hagevindspill laget for søpla
Her er noe de fleste ikke legger merke til før det er for sent: De fleste hagevindspill som selges i dag, er egentlig laget for å kastes. De ser pene nok ut på hylla i byggevarehuset, men sett dem ut, og du ser sannheten allerede den andre sesongen. Ingen ordentlige lagre – bare en metallstang som gnisser i et hull. Resultatet? Etter det første kraftige regnet begynner den å knirke – den skjærende, høye lyden som ødelegger enhver blåsende ettermiddag på verandaen.
«Folk lar seg lure av litt blank maling», sier Reidar tørt. «Men se nærmere etter. Det meste du finner i byggevarehusene er tynn, presset blikkplate som begynner å ruste i det duggen treffer den. Froskene er i plast – blir sprø i sola og sprekker første tøffe vinter. Og stangen? Et tre millimeter tynt hulrør. Første skikkelige høststorm, og hele greia ligger nede.»
For en mann som har brukt et halvt århundre på å forme kobbertak og takrenner som skulle vare i generasjoner, er dette en personlig fornærmelse mot faget. «Det er ikke håndverk. Det er ren svindel. Du betaler rundt 110 kroner i byggevarehuset, kaster det etter åtte måneder, kjøper et nytt. Ti år senere har du brukt nesten 1 400 kroner på plastsøppel. Kjøp én ærlig ting som varer, og du er ferdig for livet.»
Femti år med blikk – og vindspillene som ikke ville snurre riktig
Reidar begynte læretiden som blikkenslager i 1968, like utenfor Seljord. Innen 1985 hadde han overtatt et lite blikkenslagerverksted i Rauland etter sin gamle mester. I femti år laget han kobbertak, håndformede takrenner, værhaner og pipebeslag til gamle gårder i det som lokalt kalles Vest-Telemark. «Jobben min var å forme blikk og kobber slik at det tålte hundre år ute i all slags vær. Det er en låve borte i Edland med en kobbertakrenne jeg satte opp i -91. Den overlever meg med god margin – et halvt århundre, minst.»
I 2017 gikk Reidar av med pensjon – og visste i starten ikke helt hva han skulle gjøre med seg selv. «Du kan ikke bare slutte å være blikkenslager. Lyden av hammeren mot blikket fortsetter å ringe i søvne.» Den sommeren, mens han gikk gjennom naboenes hager og forbi turistbutikkene oppe i Geilo, begynte han å legge merke til noe som plaget ham.
«Du kunne se ett vindspill stå dødt stille i en frisk bris, mens et annet, tre meter unna, hylte i den letteste vindpust. Som blikkenslager gjorde det meg gal. Hvorfor? Hva var forskjellen?»
Gåten slapp ham ikke. Reidar gikk tilbake til verkstedet og begynte å eksperimentere. Han justerte vinkelen på vingene med brøkdeler av en millimeter. Han testet forseglede kulelager mot åpne. Han regnet ut hvor tyngdepunktet måtte ligge for at et hjul skulle begynne å snurre på et eneste vindpust. Han brukte alt han hadde lært i femti år som blikkenslager, på et lite problem ingen andre så ut til å ha løst. Et vindspill, slik Reidar så det, er bare en liten turbin – og en turbin svarer til fysikkens lover, ikke til et strøk blank maling.
Så var det spørsmålet om hva som skulle sitte på toppen.
Resultatet er Rauland-vindspillet – et par frosker i flosshatt og kappe som sykler på en gammel veltepetter. Uten sammenligning hans bestselger. Men opp gjennom årene har Reidar også bygget opp et lite repertoar av andre design: en katt-og-rotte-duo på en veteranmotorsykkel, et par mantiser på en chopper, og en hare på en tandemsykkel. Hver enkelt er testet, balansert og finjustert på samme måte som froskene – samme trippel-fortinnede lodding, samme forseglede lagre, samme fysikk.
Reidars lille repertoar – Rauland-vindspillet (froskene) er langt hans bestselger, men katt-og-rotte-, mantis- og hare-modellene deler alle den samme mekanikken.
Hva som skiller Rauland-vindspillet fra alt annet
Reidar jobber som en blikkenslager – ikke som en hobbyist. Det er forskjellen mellom et stykke som fortsatt snurrer om tre år, og en plastvindmølle som havner i søpla etter én vinter.
Trippel-fortinnet lodding. «Det er hemmeligheten min», sier Reidar. «I gammeldags blikkenslagerfag fortinnes hver skjøt tre ganger før du lodder den sammen. Tinnlaget holder fukten ute innenfra. Limte eller punktsveisede skjøter – slik importsøpla bruker – begynner å ruste innenfra og ut, akkurat der du ikke ser det. Mine skjøter holder tretti år uten problemer, fordi vannet ikke engang kommer inn.»
Gjenbrukt norsk hvitblikk fra gamle hermetikkbokser. «Blikket de bruker i hermetikkbokser, er førsteklasses vare – galvanisert, belagt, riktig valset. Det er en skam å kaste det etter én boks med bønner. Jeg retter det ut, hamrer det tilbake i form og gir det et nytt liv. Hvert vindspill har sin egen lille historie bakt inn: ett har en gammel suppeboks i seg, ett har en tomatboks fra en hermetikkfabrikk i Stavanger.»
Ekte forseglede kulelager – ikke en stang i et hull. «Jeg setter to forseglede kulelager i hvert hjul. Det koster meg femti ekstra kroner per stykk og tre minutters arbeid – men hjulet snurrer på et vindpust og knirker aldri. Du hører det ikke engang der ute. Det er hele poenget: vinden i hagen din skal gi ro, ikke bråk.»
Håndmalt emalje. «Emalje er samme type maling de brukte på skipsskorsteiner før i tiden. UV-bestandig, tåler saltsjø, holder i tiår. Solveig gjør øynene – det er det fineste arbeidet på hele stykket. De små, svarte prikkene i froskenes øyne er det som får dem til å se levende ut. Jeg får det ikke like bra til som henne.»
Massivt bakkespyd i stål, 8 mm tykt. «Ingenting vakler. Du banker det ned én gang og glemmer det. Selv en skikkelig norsk høststorm som feller halve skogen, velter det ikke.»
Derfor kan ikke Reidar fortsette etter våren
«Det er det. Jeg er ferdig», sier Reidar og ser sakte rundt i verkstedet. For 73-åringen har denne gamle låven i Rauland aldri bare vært en arbeidsplass – det har vært hans andre hjem. Det er her han fant sitt andre kall etter yrkeslivet. «Når jeg kom inn hit om morgenen og tente loddebolten, var verden i orden.»
Men den moderne norske virkeligheten har til slutt tatt ham igjen. Den gamle bonden som eide eiendommen, gikk bort i fjor vår. De tre barna hans – for lengst flyttet til Oslo, Stavanger og Tromsø – solgte hele stedet til en utbygger fra Oslo-området. Planen er like enkel som den er brutal: rydde alt og bygge seks «eksklusive luksusferiehus med autentisk Telemark-sjarm». For Reidar og de to andre leietakerne på eiendommen fantes det ingen forhandlingsrom. Oppsigelsene var korte, høflige og endelige.
Våren 2026 er fristen – Reidar har allerede begynt å pakke ned det 40 år gamle verkstedet sitt.
Ingen plass til å starte på nytt
Reidar har brukt måneder på å lete etter et nytt verkstedlokale innen kjøreavstand fra Rauland. Ingenting han har råd til. «Det som fortsatt finnes, koster 11 000 til 14 000 kroner i måneden – det er mer enn jeg tjener på vindspillene. Og alt som faktisk er rimelig, er enten borte allerede eller på vei til å bli nok et feriehus.» Det 93 kvadratmeter store huset han deler med Solveig, har rett og slett ikke plass til arbeidsbenk, loddeutstyr og malingslukt.
«Prøv å hamre på blikk i et hus med tynne vegger og naboer seks meter unna», sier han tørt. «De ville ikke holdt ut mer enn to dager. Og loddrøyken og emaljelukten – det skjer ikke på kjøkkenet. Solveig ville kastet meg ut, og med rette.»
Uten et verksted er hans andre kall over.
Reidar viser oss bilder som kunder fra hele Norge har sendt ham.
«Jeg har kunder hvis vindspill har snurret i ti år»
Reidar tar en gammel perm ned fra en hylle og blar den opp. Inni: utskrevne bilder kundene har sendt ham opp gjennom årene. Vindspill i hager fra Sørlandet til Vestlandet, til og med en bakgård i Danmark. «Denne her», han peker på et grønt froskepar mot en bakgrunn av furutrær, «laget jeg til en familie oppe i Ålesund i 2014. Rett på kysten der saltsjøen vanligvis spiser opp alt i løpet av to somre. De sendte meg et bilde i fjor høst: snurrer fortsatt som den dagen de fikk det. Litt patina på blikket – men det gjør det bare penere.»
Han blar til en ny side. «Familien Berge oppe i Hemsedal. De kjøpte tre av disse i 2017, ett til hver av barnebarnas hager. Bildet her viser at emaljen har mørknet en anelse med årene, men mekanikken er skuddsikker. Det er det som betyr mest for meg – at arbeidet mitt ikke havner i søpla etter to somre.»
Den slags holdbarhet er ingen tilfeldighet. Det er resultatet av ekte gjenbrukt hvitblikk, trippel-fortinnede loddeskjøter, forseglede kulelager og skipskvalitets emalje. «Jeg bruker rundt tre timer reelt arbeid på hvert vindspill. Pluss tørketid. Pluss Solveigs øyemaling. Det du sitter igjen med til slutt, er et stykke du har i tjue år.»
Hva eierne av Rauland-vindspillet sier
«Jeg var ærlig talt bekymret for at disse froskene skulle se kitschy ut i hagen vår – men det motsatte er tilfelle. De to har så mye personlighet at alle besøkende stopper opp og ler. Og hjulet begynner å snurre i det sekundet jeg åpner terrassedøren. Et nydelig stykke arbeid.»
«Jeg ga Rauland-vindspillet til mannen min i 60-årsdagen hans – han er maskiningeniør og la umiddelbart merke til de forseglede lagrene. 'Dette er ikke en leke, det er et stykke mekanikk,' var det første han sa. Tre år i hagen vår nå, uten knirking, uten rust, uten svake punkter.»
«Vi hadde et av de billige vindspillene fra byggevarehuset før – det knirket etter seks måneder og malingen flasset av. Reidars stykke er en helt annen verden. Du ser med en gang at dette er laget av en ekte håndverker, ikke et samlebånd.»
«Vi har hatt Rauland-vindspillet ute i fem sesonger nå. Det har vært gjennom to harde norske vintre og ser fortsatt fantastisk ut. Froskene har fått litt patina, men det passer karakteren perfekt. At Reidar må stenge verkstedet, er virkelig synd.»
Slutten på en æra i Rauland – og din siste sjanse
Snart skal Reidar vri om nøkkelen i verkstedsdøren for siste gang. Etter 40 år ved benken taper det ærlige håndverket for turistøkonomien. «Hjertet og hendene er fortsatt villige – men jeg kan ikke by over en utbygger med tykk lommebok», sier han stille. Siden datteren Kari (45) jobber som grafisk designer oppe i Trondheim og ikke er interessert i å overta faget, er det ingen til å føre verkstedet videre. Det som er igjen på hyllene, er den siste batchen med Rauland-vindspill – de siste som noensinne vil gå gjennom hendene hans.
«Det handler ikke om pengene – det handler om hvor de ender opp»
For å sikre at disse siste stykkene finner gode hjem, selger Reidar dem nå med en betydelig utsalgsrabatt. Det som betyr mest for ham, er at froskene hans ender opp ute i vinden i ekte hager, ikke i en lagercontainer eller verre. «Jeg skjønner ingenting av dette internett-greiene. Men datteren min Kari tar seg av alt det for meg. Hun sa til meg: 'Pappa, det finnes fortsatt masse folk der ute som setter pris på ekte håndverk – vi må bare finne dem.'»
Rauland-vindspillet: Dette får du
Det som skiller Reidars vindspill fra mengden:
- 100 % Telemark-blikkenslagerhåndverk: Hvert vindspill formes, loddes, males og kontrolleres for hånd i Reidars verksted i Rauland. Ingen masseproduksjon, intet samlebånd – ekte håndverk fra en mesterblikkenslager.
- Trippel-fortinnet lodding: Reidars hemmelighet som blikkenslager. Hver skjøt fortinnes tre ganger før lodding – det holder fukten ute og hindrer rust innenfra, akkurat der importsøpla svikter først.
- Gjenbrukt norsk hvitblikk: Laget av gamle hermetikkbokser og gjenbrukte sykkeldeler – rettet ut, hamret i form og gitt et nytt liv. Hvert vindspill bærer sin egen bit av materialhistorie.
- Ekte forseglede kulelager: To forseglede lager i hvert hjul betyr at vindspillet snurrer lydløst i den letteste bris. Ingen knirking, ingen friksjon – bare jevn, stille bevegelse.
- Emaljemaling i skipskvalitet: UV-bestandig, frostsikker, tiår med fargeholdbarhet. Solveig håndmaler øynene på hver frosk – det fineste detaljarbeidet på hele stykket.
- Massivt bakkespyd i stål, 8 mm tykt: Står stødig selv i en skikkelig norsk høststorm. Bank det ned én gang, og glem det.
- Et standpunkt mot bruk-og-kast-kulturen: Mens hagevindspill fra store kjedebutikker havner på fyllinga etter én sesong, er Rauland-vindspillet bygget for å vare i flere tiår – en ærlig investering i ekte norsk håndverk.
- Strengt begrenset siste opplag: Bare de siste stykkene gjenstår fra Reidars verksted før stengingen våren 2026.
Hvor du finner originalen
Det ekte Rauland-vindspillet fra Reidar Haugen finnes utelukkende via denne lenken. Datteren hans Kari driver den lille nettbutikken for ham, slik at han selv kan bruke all sin tid på de siste stykkene ved arbeidsbenken.
Datteren Kari (45) hjelper faren med alt det digitale – for å sikre at livsverket hans finner nye hjem før verkstedet stenger.
Våren 2026: Verkstedet stenger for godt
«Innen da vil jeg at hvert eneste vindspill skal ha funnet en ekte hage å kalle sitt hjem. Vi har ikke plass til dem i huset, og de er for gode til å kastes», sier Reidar og ser på den gamle arbeidsbenken sin én gang til.
Med dagens utsalgsrabatt og starten på hagesesongen synker lageret raskt. Dette er siste sjanse til å eie et ekte stykke norsk håndverk – og samtidig gi en 73 år gammel blikkenslager en verdig avslutning på sitt andre kall.
Risikofri prøve: 100 % fornøydgaranti
Reidar og Kari er trygge på at du vil merke kvalitetsforskjellen i det øyeblikket du åpner esken. Derfor tilbyr de full trygghet:
1. Sett Rauland-vindspillet ditt ned i hagen og se hjulet begynne å snurre lydløst ved første svake vindpust.
2. Prøv selv materialene, det kraftige blikket, de forseglede lagrene og den håndmalte emaljen.
3. Er du ikke 100 % fornøyd, send det bare i retur – full refusjon, ingen spørsmål stilt.
«Vi kjørte opp til Rauland i fjor sommer og stakk innom for å møte Reidar i verkstedet hans. Ungene mine snakker fortsatt om lukten av lodding og emaljemaling, og om Reidar som forklarte hvordan han balanserer hjulet helt riktig. Vindspillet har stått i hagen vår i Fredrikstad siden den gang. At han blir presset ut for feriehus, er ærlig talt hjerteskjærende – vi bestilte nettopp to til for å støtte det som er igjen av livsverket hans.»
«Jeg er arkitekt av yrke, så jeg ser svært nøye på byggekvalitet. Det Reidar gjør her, er rett og slett mesterlig. Loddeskjøtene er perfekt fortinnet, sømmene er rene og riktig falset, malingen er jevn. Du ser ikke det håndverksnivået noe sted lenger. Vindspillet mitt har stått på terrassen i to år nå – ingen forvitring, snurrer i den letteste bris.»
«Et virkelig sjarmerende stykke hagekunst. De to froskene i flosshatt og kappe har så mye personlighet – barnebarna mine ga dem navn med en gang (Frederick og Frederica). Hver gang de kommer på besøk, løper de rett ut i hagen for å se om de to 'trår i pedalene'. Reidar har virkelig skapt noe spesielt.»
«Bakkespydet er steinhardt, mekanikken går som smurt, håndverket er feilfritt. Vi har hatt Rauland-vindspillet vårt ute i tre hele sesonger nå – overlevde to harde vintre og én brutal sommer, og ser fortsatt ut som den dagen det kom. Stor takk for at Reidar får en verdig avskjed.»
«Jeg trodde ærlig talt at et vindspill var et vindspill. Men dette er en helt annen liga. Blikket er kraftig, fargen er dyp og rik, og froskene ser nesten levende ut. Mannen min og jeg står ved kjøkkenvinduet med kaffekoppen og bare ser på at de snurrer. En liten glede i hagen hver morgen.»
«Da jeg leste historien om at Reidar ble kastet ut, måtte jeg svelge tungt. Så mye livsverk – og til slutt handler alt om pris per kvadratmeter. Jeg bestilte tre vindspill med en gang: ett til oss, to som gaver. Det er den mest ærlige gaven du kan gi, og det er et lite standpunkt mot det som skjer med små håndverkere her oppe. Anbefales på det sterkeste.»